Jeg er (heldigvis) langt unna å være en “offentlig kjent” person. Gjennom jobbe min som personlig trener treffer jeg imidlertid veldig mange mennesker. For flere av disse er jeg en med enn “bare” en PT - de åpner seg om livene sine, om vanskene de har, vi deler nedturer og oppturer, jeg får bidra med å løfte livskvaliteten ved å bruke diverse coaching-teknikker, egenerfaring, kostholdsprinsipper og fysisk trening. Med en slik rolle - og med en slik potensiell rolle (hos dem som vurderer å bruke meg som PT/coach), hender det i blant at noen søker meg opp - via Google, Facebook eller Instagram. Som regel ser de nok bare gjennom de nyeste postene. En sjelden gang hender det at noen blar seg langt tilbake i min (digitale) historie, fra en tid da jeg ikke var aktiv som PT, men sykmeldt (i flere år), eller enda lenger tilbake. Det jeg la ut da, skulle ikke være relevant nå. I dette innlegget ligger det to bilder av en undervektig kropp - hvis du er i en sårbar situasjon og selv sliter med spiseforstyrrelser må du vurdere hvorvidt du skal bla videre nedover
lite visste jeg at det skulle blusse opp igjen, og prege seks år til av livet...
Jeg har flere ganger vurdert å gå tilbake i arkivene mine og slette bilder fra visse perioder i livet mitt.
Likevel har jeg ikke gjort det. Fordi:
Hvis jeg sletter disse bildene, gjør jeg det på grunn av en følelse av skam.
Og jeg vil ikke skamme meg. Jeg vil være stolt. Stolt over å ha kommet meg ut av dette. Stolt av å ha blitt frisk etter over femten år preget av anoreksi. Fire tilbakefall. I sum over ÅTTI kilo ned i vekt, og tilsvarende opp i vekt.
Over denne delen av historien min skammer jeg meg litt (men forsøker å ikke gjøre det), samtidig som jeg genuint er takknemlig og stolt over hvor langt jeg har kommet. Likevel kjenner jeg ilden gnistre i kinnene dersom dette kommer opp som tema. Du vet, en slik situasjon hvor du virkelig ønsker at et sort hull skulle dukke opp og svelge deg hel. Skam. Uønsket skam.
Likevel - bildene ligger der enda. Noen ganger skammer jeg meg over den jeg var. Andre ganger kan jeg til og med skamme meg over den jeg er nå;
over hvor "stor" jeg er nå iht før, en følelse av å ha latt meg selv "ese ut". For selv om jeg er frisk fra spiseforstyrrelsen, kan jeg i blant slite med kroppsbilde og tanker om å være for stor. Dette anser jeg ikke som å være spiseforstyrret, fordi 1) Tankene får ikke diktere handlingene mine - jeg spiser og trener som jeg ellers ville gjort, 2) ALLE har slike tanker i blant 3) Med et halvt liv preget av anoreksi, vet jeg at slike tankemønstre vil henge igjen. Jeg vet også at de bare er tanker, at de kommer til å gå over, at det eneste som hjelper er å ikke agere på dem. 4) Jeg har det bedre, fysisk og mentalt, men en sunn og velfungerende kropp.
Mine spiseforstyrrelser er en del av min fortid. Mange sier at de ikke ville vært sin foruten. Det ville jeg. Jeg skulle svært gjerne være fortuen nesten et halvt liv med denne sykdommen. Og det er nettopp i ordet sykdom det ligger. For anoreksi er en sykdom, ikke et valg. Og jeg fikk denne sykdommen. Jeg valgte den ikke. Hadde en annen, fysisk sykdom preget historien min ville jeg ikke følt samme behov for å skjule det. Det er mye mer åpenhet og toleranse for psykiske lidelser nå enn før. Likevel er det ikke helt tabu-fritt. Jeg har hatt innleggelser på psykiatrisk, uten å ville fortelle det til noen. Til og med min samboer innrømet å kjenne på dette - at han ikke ønsket å fortelle 1) hvor jeg var og 2) hvor han skulle da han besøkte meg hver dag. Her ligger det. Skammen. Hemmelighetsholdet. Fordi, uansett hva vi innbiller oss, er ikke psykisk sykdom likestilt med fysisk sykdom.
Et annet aspekt, tror jeg, handler om for mye åpenhet. “Influensere” som bruker sine psykiske problemer til å gjøre bedrift, eller som en slags koseklut de kan gjemme seg bak. Jeg vil ikke være “hun der PT-en som hadde anoreksi”. Jeg vil ikke assosieres med en diagnose. “En diagnose sier INGENTING om hvem jeg er som person”
Jeg er ikke bare en som såg slik ut og lot som om hun ikke skjemtes av en underernært kropp, som ikke tok seg nær av kommentarer og bemerkninger.
Jeg er Marte. Jeg har en historie. Deler av denne er preget av alvorlige spiseforstyrrelser. Men historien min er ikke anoreksi. Den er vekst, lærdom, glede og sorg, tap og kjærlighet, utdannelse og jobb, familie og marsvin. Den er meg; min personlighet; (til tider dårlige) humor; bøkene mine; treningen min og hvilen min; musikken jeg liker, vennene jeg har fått, mistet; Nintendo, Scrabble og sifrene i pi; spontanitet og eksplosivt humør. En som elsker å være aktiv, og som også elsker å slappe av. En person som er nerdete og elsker tall & sudoku, ord & kryssord. En person som vanligvis automatisk blir sprudlende av å ha det bra. Som ikke eier skam og kan dumme seg ut foran en hel sal av mennesker....
Jeg forsøker så godt jeg kan å være stolt, bruke erfaringene til å hjelpe andre. Dette er noe jeg ofte får forespørsler om fra mennesker som selv sliter med spiseforstyrrelser og fra deres foreldre. Å ville fikse alt, å gjøre folk friske og gleder er da en dragning jeg får med en gang. For å bevare min egen psyke, og for ikke å trå inn i en rolle jeg ikke skal ha, må jeg ta en viss avstand. En støttespiller er noe jeg kan være. Og er for flere. Hvor vidt og i hvor stor grad jeg involverer meg kommer helt an på situasjonen. Jeg har coachet en ung dame med gode resultater. Hun var KLAR og BESTEMT på å bryte de mønstrene som hun følte seg fanget i. Hun var også normalvektig, hadde god ernæringsstatus og hadde vært gjennom behandlingsforløp. Hun slet imidlertid med balansegang, og ønsket å få tilbake menstruasjonen og også å bli gravid. I slike situasjoner kan jeg hjelpe. Og i dette spesifikke tilfellet gikk det veldig bra. (Rett før nyttår fikk jeg også mail med bilde av en positiv graviditetstest)
Hei! Vil berre senda deg ein STOR takk! Livet mitt er så mykje betre. Har meir tid og energi til barn, mann, jobb og venner. Nyter mat og snop! Har ikkje smerter i kroppen lenger og er METT kvar dag! Eg har faktisk ikkje opna kostplanen endå, kun den dagen du sendte den. Eg bruker ikkje kjøkenvekt. Veger meg sjølv i ny og ne for å øve på reaksjonen, noko som går så bra! Og trur du ikkje at i dag kom tante rød :D Tusen hjertelig takk for hjelpa, du har vore magisk!
Og det er da jeg innser at jeg SKAL være STOLT. Det er da jeg innser hvor mye jeg har fått til, til tross for utfordringene. Det er da jeg ser et potensiale for å arbeide videre, med meg selv, og også sammen med andre. Den gleden og stoltheten jeg kjenner på hennes vegne, er en stolthet jeg også vil føle for meg selv.
Og; hvis jeg har fått til dette ... da kan faktisk andre også få det til. Det gjelder å finne sin veg. Å bli syk, å være syk er ikke et valg; å forsøke å bli bedre er derimot er valg, og også et ansvar man har.
Comentarios